I studioet.

Et studio, et atelier – hva trenger det? Hvordan designer man et rom for fri tanke og kreativitet? Kan vi foreslå generelle retningslinjer? Kanskje ikke. Alle gjør det tross alt på sin egen måte. Noen fyller det med interessante gjenstander, materialrester og tilfeldig rot, mens andre gleder seg over det stikk motsatte: ordnede, ryddige rom med rene linjer, vinkler og spissede blyanter som venter i stille beredskap.

Dette er et skolerom, behagelig slitt og sparsomt vedlikeholdt. Et tilgivende miljø som bærer de umiskjennelige sporene etter mange års kreative anstrengelser. Noen ganger huser det en gruppe skapende mennesker. Noen ganger, hvis man er heldig, kan man få hele rommet til fri disposisjon og bre seg ut slik man vil.

Men selve prosessen – hva handler det hele om? Den kan begynne i et slags kaos, en samling materialer. Å bevege seg på ren intuisjon i vide sirkler rundt et emne som ennå ikke er helt formulert. Å lete og finne – en fjær kanskje, eller en krøllete pose i en fristende sitrongul nyanse. Å henge opp gamle skisser og notater på veggen. Et ord, en setning som dukker opp i hodet – best å notere det på en skrivetavle før det forsvinner! Sakte vokser det fram en kollasj av ord, bilder og små tegninger i rommet. Et univers i miniatyr, ditt og datt i fysisk form. I beste fall begynner man å forstå hvilken vei man går.

Violas malerier springer ut av situasjoner fra barndommen – opplevd, drømt eller forestilt, alle med en merkbar følelsesmessig ladning. Som en følelsenes arkeolog setter hun sammen fragmenter og skaper øyeblikksbilder av bestemte stunder. Et teppe, et glimt av tapet eller måten lyset faller på et ryateppe; detaljer gravd ut fra minnets gruver. Det treffer betrakteren midt i solar plexus, og man tenker: ja, sånn var det for meg også!

Skrive- og oppslagstavler fylles og viskes ut etter hvert som arbeidet skrider fram. Det er en så analog prosess som det er mulig å tenke seg. Komposisjoner oppstår og utvikler seg, noen ganger så fine at de krever å bli dokumentert.